Jon Gisle – Sardinia er ikke en øy

Språk på Sardinia

*I den store årlige paraden i Sardinias nest største by, Sassari, viser de enkelte stedene fram sine folkedrakter, sine skikker og sitt språk. Sassari heter Thathari på sassaresisk.*

Sardisk er et romansk språk, det vil si at det bygger på latin i likhet med blant annet italiensk, fransk, spansk og katalansk. Sardisk skal faktisk være det romanske språket som står nærmest latin. Visstnok har det også lengre tradisjoner som skriftspråk enn noe annet romansk språk (utenom latin), fordi det ble brukt i småkongedømmene (judikatene) på øya i middelalderen. Det er bevart skriftlige tekster på sardisk tilbake til ca. 1100. Et viktig dokument er Carta de logu, som er en lovbok gitt av den legendariske dronningen Eleonora av Arborea, «La Guidicessa», på slutten av 1300-tallet.

Sardisk har en del til felles med italiensk, men på grunn av langvarig innflytelse fra Spania, særlig Catalonia, har språket tatt opp i seg en del ord av katalansk opprinnelse. Det fins også ikke-romanske elementer i sardisk, med ord av blant annet fønikisk og gresk opprinnelse.

Tospråklig gateskilt hvor ikke bare språket er forandret, men også innholdet. Denne gata har navn etter den italienske politikeren Francesco Crispi, men på sardisk heter den Ryttersmuget. På italiensk har den også hatt navn etter politikeren Felice Cavallotti og etter Alberto LaMarmora, som utforsket Sardinia tidlig på 1800-tallet. (Già betyr tidligere.)

Det sardiske språket blir fremdeles brukt av en del av innbyggerne, særlig lokalt og i familiesammenheng. Undersøkelser av språkvalg og språkbruk bekrefter at sardisk er særlig levende i hverdagen i fjellområdene i innlandet. Sardisk er mest brukt av de eldre, men ikke bare. Men det er så å si bare italiensk som blir brukt av det offentlige, i skolen, i aviser og på TV. Det er også i stor grad italiensk folk snakker seg imellom. En av grunnene er en årelang italiensk overstyring gjennom skole, media og det offentlige. En annen grunn er at de sardiske dialektene er så forskjellige seg imellom at folk fra en del av øya ikke alltid kan forstå personer fra en annen del av øya hvis de snakker dialekten sin. Da blir italiensk fellesspråket.

Selv om sardisk er lite brukt i skolen, fins det lærebøker på språket. Viktigere er nok bruken i sosiale media, som har gitt det sardiske språket nye muligheter. Lingvisten Guido Mensching har reflektert en del over dette. Han skriver at når sardisk brukes, er det mest som talespråk og mer sjelden som skriftspråk, men det brukes en del i e-post, trolig fordi e-postspråket er ganske muntlig. Sardisk brukes også en del i diskusjoner på internett mellom folk med ulike dialekter, noe som ikke ville falt så naturlig verken i muntlig eller tradisjonelt skriftlig sardisk språk.

Dette er en bok for barn med gloser for viktige ord og setninger på fem sardiske dialekter eller dialektgrupper. «Sa Limba Nostra» betyr «Vårt Språk». Når sardere bruker ordet «limba», er det ofte i betydningen sardisk språk. «Limba» er så entydig at de ikke behøver å legge til hvilket språk det dreier seg om.

Det blir skrevet noe litteratur på sardisk, blant annet skuespill og dikt, og det blir holdt konkurranser. I Mamoiada, som ligger ved foten av fjellene, var vi til stede under prisutdelingen for en poesikonkurranse. Diktene i konkurransen var på dialekter fra alle deler av øya, fra Cagliari i sør til det nordligste Gallura, der de har et språk som mange ikke regner som sardisk, men som en variant av korsikansk eller italiensk. (Ifølge Guido Mensching var innflytelsen fra italiensk spesielt sterk i Gallura i middelalderen. Resultatet er en slags «semisardisk», skriver han.)

*Siden 1992 er det blitt arrangert en poesikonkurranse med dikt på dialekter fra hele Sardinia i den lille byen Mamoiada. Diktene offentliggjøres i bokform.*

Det er blitt laget ulike standarder for et sardisk skriftspråk, men det har vært vanskelig for en slik standard å slå gjennom. Forskjellene mellom dialektene er for store, og prestisjen knyttet til den egne dialekten stikker dypt. Men sardisk er blitt mer synlig de siste 20-30 årene, blant annet fordi gatenavn og andre stedsnavn nå ofte forekommer på skilt i to varianter: sardisk og italiensk.

Juvanne Matheu Garipa var en sardisk prest som levde fra slutten av 1600-tallet til 1740. Han skrev mye og uttalte seg blant annet – på sardisk – om viktigheten av at et folk har sitt eget språk. Dette murmaleriet i fødebyen hans, Orgosolo, inneholder noen sitater hvor han blant annet skriver at siden alle nasjoner skriver og trykker bøker på sine egne språk, burde det samme være tilfelle for «det latinske sardiske språk», som han karakteriserer som «klart og forståelig».

I murmaleriet i Orgosolo får vi også de viktigste biografiske opplysningene om Garipa. Han var født mellom 1575 og 1585, ble ordinert prest i Cagliari (sardisk Casteddu) i 1612 og arbeidet i flere små byer på Sardinia. Så dro han til Roma, hvor han publiserte flere religiøse skrifter, og hvor han døde i 1640.

Vi hadde i sin tid et intervju med Giulio Angioni, en nå avdød romanforfatter og professor i sosialantropologi i Cagliari. På det tidspunktet var det nettopp kommet enda et forslag til en felles norm for det sardiske språket. Dette økte forvirringen. Angioni fortalte oss at etter hans mening var problemet at man forsøkte å finne fram til en standard. Han mente at det språklige mangfoldet ikke var til bry, men derimot en ressurs. Det mente også myndighetene på Sardinia i 1997 da de vedtok loven om sardisk språk, der det heter at alle varianter av sardisk er like verdifulle. Å ikke sette pris på språklig mangfold, var etter Angionis mening en typisk italiensk holdning som sarderne ikke bør ta etter.

Det fins også en katalanskspråklig minoritet på Sardinia. Øya opplevde i middelalderen atskillig innvandring fra Spania og særlig fra Catalunya, og deler av øya var spansk. I våre dager er det katalanske språket forsvunnet, bortsett fra i Alghero, hvor noe av befolkningen fremdeles snakker katalansk i tillegg til italiensk. Men mens hele Algheros befolkning snakket katalansk for 100 år siden, er det nå bare en minoritet igjen. I New York Times for 21. november 2016 heter det: «Italy’s last bastion of catalan language struggles to keep it alive». Bare snaut en firedel av Algheros innbyggere kan snakke katalansk, som er lite i bruk blant de unge og i skolen.

De fire maurerne – Sardinias flagg

Sardinia har sitt eget flagg som er vesensforskjellig fra det italienske. Det består av fire mørke hoder i profil med bind i pannen. Inntil 1999 hadde de bind for øynene og ikke i pannen. Motivet er kjent under navnet I quattro mori, De fire maurerne. Ansiktene befinner seg i hver sin firkant av et rødt georgskors.

Hvem disse fire maurerne er/var, og meningen bak flagget, er meget uklart, men de har ganske sikkert spansk opprinnelse. Første gang de er dokumentert, er i seglet til Peter 2 av Aragon fra 1281. (Aragon var i middelalderen et kongedømme i det nordspanske innlandet.) På slutten av 1200-tallet fins det første manuskriptet som viser en variant av de fire maurerne. I 1200-tallsversjonen har de skjegg og ikke bånd verken i panna eller for øynene.

*Den 28. april er Sardinias nasjonaldag. Da holdes det messe på sardisk blant annet i domkirken i hovedstaden Cagliari. Dette bildet er tatt utenfor kirken 28. april 2015.*

I en tekst fra midt på 1300-tallet nevnes det at de fire hodene er maurere. Denne teksten er fortsatt knyttet til Aragon og ikke til Sardinia. Først mye senere begynte hodene å bli brukt som symbol for Sardinia, og i en offisiell tekst fra 1571 er det for første gang dokumentert at de fire maurerne ble brukt som offisielt emblem for Sardinia. Ikke før rundt år 1800 fikk maurerne bind for øynene.

Hvorfor dette er blitt et symbol for Sardinia, er som nevnt uklart. En spansk krønike fra 1499, hvor forfatteren tydeligvis hadde sans for det dramatiske, vil ha det til at emblemet ble skapt av den aragonesiske kongen Peter 1 etter at han hadde vunnet et slag mot sarasenerne i 1096 (visstnok med hjelp fra Sankt Georg selv, som georgskorset er knyttet til). Da fikk han overlevert hodene av fire halshugde fiender, sies det. En annen og mindre dramstisk teori er at de fire hodene symboliserer de fire småkongedømmene – de fire judikatene – som Sardinia var delt i gjennom mye av middelalderen.

*De fire maurerne kan brukes til så mangt. I denne parodiske framstillingen fra den lille byen Orgosolo (som er berømt for sine murmalerier) oppfordrer de folk til blodgivning.*

Hvorom allting er: De fire maurerne ble etter hvert etablert som et symbol på Sardinia. På 1700-tallet ble de stadig vist på mynter. På slutten av 1700-tallet fikk de plutselig bind for øynene, uvisst av hvilken grunn. I 1952 ble de fire maurerne offisielt «riksvåpen» for Sardinia, men først i 1999 forsvant bindet fra øynene, fordi regionforsamlingen mente at det ga gale assosiasjoner at det viktigste symbolet for øya ikke kunne se. Samtidig ble maurerflagget Sardinias offisielle flagg, som brukes ved siden av det italienske flagget. Hvis du reiser til Sardinia, kan du se de fire maurerne overalt.

*I våre dager er de fire maurerne overalt….*

Mer enn tusen fester

En liten bok som utgis på Sardinia, heter Mille e più feste – Mer enn tusen fester. Den er en katalog over alle de tradisjonelle festene, som for det meste er en blanding av religiøse og verdslige, som arrangeres på øya hvert år. I alt er det om lag 1200 i året. Festene forandrer seg lite, så det er sjelden behov for reviderte utgaver av boka. (OBS! Boka fins bare på italiensk!)

Mange av festene har tilknytning til karnevalet, som arrangeres i februar hvert år. Men her skal det dreie seg om de festene som ikke er karnevalsfester, og det er de fleste. Noen feires i bittesmå landsbyer, men kan likevel være store på grunn av mange tilreisende. Festene er imidlertid ikke bare et småby-fenomen. Den største av alle er festen for Sant Efisio i hovedstaden Cagliari. Den kommer vi tilbake til, men først litt om den som etter tradisjonen er den aller eldste, så litt om den største, og deretter litt om den som kanskje er den rareste.

Den Store Festen i Gallura

Gallura er den nordligste delen av Sardinia. Det språket som snakkes i tillegg til italiensk der, er ikke sardisk, men et språk som ligner på korsikansk. Man kan se Korsika fra høydedragene rundt den lille byen Luogosanto. Navnet på byen betyr «Hellig Sted» (på italiensk), og det galluresiske navnet på festen, Festa Manna di Gaddura, betyr rett og slett Den Store Festen i Gallura.

*Luogosanto september 2019 – orkester og flagg fra alle kommunene i Gallura*

I denne byen feires jomfru Marias fødsel i september hvert år. Ifølge tradisjonen finner festen sted for 797. gang i 2025, med 800-årsjubileum i 2028. Hvis dette er historisk korrekt, begynte man å feire litt ut på 1200-tallet, altså på Håkon Håkonssons tid, og deretter har man holdt på!

*Ordførerne i Luogosanto og nabobyene avventer åpningen av den hellige døren sammen med representanter for politiet.*

Til denne festen kommer det folk fra de fleste stedene i Gallura. Til sammen kan der være flere titusener. Spesielt viktig er Festa Manna hvert sjuende år, for da åpnes den hellige døren, Porta Santa, til kirken.

Festen kulminerer 8. september. Da bringes Maria-statuen, som forestiller Jomfru Maria som barn, i prosesjon gjennom byens trange gater.

Den hellige porten blir åpnet hvert sjuende år og står så åpen til året etterpå. Det ene relieffet på porten viser legenden om Maria-statuen som ble funnet i en kasse og plassert på en okserygg.

Om bakgrunnen for festen sier legenden at en kasse fløt i land på den galluresiske kysten for mange hundre år siden. Ingen klarte å åpne eller flytte den før noen fransiskanermunker ble tilkalt til stedet. De klarte lett å åpne kassen, og inni fant de nettopp statuen av Maria Bambina – Maria som barn. Statuen ble lagt på en oksekjerre, oksen satte seg i bevegelse av seg selv, og der den stoppet ble Mariakirken i Luogosanto bygget.

*Maria Bambina i Mariakirken i Luogosanto*

Maria hadde jo en mann, og han er ikke glemt i Luogosanto. Den 9. september feires Festa di Santu Ghjaseppa, som er galluresisk for Festen for Den hellige Josef. Det er en stor prosesjon til ære for ham, og det er det eneste stedet vi har sett en statue av Josef med Jesusbarnet uten Maria.

Josef med Jesusbarnet i prosesjonen spesielt til ære for ham

Sant Efisio di Cagliari

Festen for Sant Efisio er den største på øya og samler tilreisende fra hele Sardinia. Den viktigste dagen er 1. mai, da en gigantisk prosesjon snegler seg på kryss og tvers gjennom Cagliari og ut på landet.

Ifølge legenden led Efisio martyrdøden i 303, under keiser Diokletians kristenforfølgelser. Han ble født i 250, noen sier i Lilleasia, andre at han var fra Jerusalem. Han hadde kristen far og ikke-kristen mor. Etter at han hadde mistet faren, ble han lært opp av moren i kulten av orientalske guder. Han kom inn i den romerske hæren og deltok i forfølgelsene av de kristne. En natt, forteller legenden, hadde han et syn av et skinnende kors i skydekket, og han hørte stemmen til Jesus som bebreidet ham sterkt for å være med på forfølgelsene. Etter dette forlot han den romerske hæren og lot seg døpe. Han bestemte seg for å forkynne evangeliet for hedningene og dro til Sardinia for å preke.

Ikke nok med det. Ifølge legenden skrev Efisio også til Diokletian selv og oppfordret ham til å konvertere. Det skulle han ikke ha gjort. Keiseren lot ham pågripe, og det endte med at Efisio ble halshugget i Nora 40 kilometer vest for Cagliari. Den årlige prosesjonen 1. mai går derfor fra Cagliari til Nora og tilbake tre dager senere.

Dette er ikke til hinder for at Sant Efisio også er knyttet til Pisa. Efisios relikvier ble overført til Pisa i 1098, og han er nå begravet i domkirken der, rett ved det skjeve tårnet.

*Fra en balkong på hotellet vårt hadde vi glimrende utsikt over paraden på vei mot sentrum*

Myten om pesten

På 1600-tallet var Sardinia rammet av pest. Bare i Cagliari døde 10 000 mennesker hvert år. Folk ba til Sant Efisio og tryglet ham om å gjøre slutt på pesten, og de bar statuen av ham gjennom byen i mai 1657. Mirakuløst nok tok pesten slutt da, og byens innbyggere avga et løfte om at de hvert år skulle bære statuen gjennom byen og til Nora. Til gjengjeld skulle helgenen beskytte byen mot fiender, naturkatastrofer, epidemier og andre ulykker.

*Sant Efisio «hjemme» i sin egen kirke i bydelen Stampace*

Slik har det vært i nesten 400 år, og ingen alvorlig ulykke har rammet Cagliari i denne tiden. Men det har vært nære på. Prosesjonen må nemlig gjennomføres hvert eneste år. Svikter det her, slutter helgenen å beskytte Cagliari mot ulykker, og da kan byen gå til grunne. Det var på nippet to ganger, nemlig under den franske flåtens beleiring av byen i 1793 og under den allierte bombingen under annen verdenskrig i 1943. Befolkningen sier at Efisio reddet byen ved begge anledninger, i takknemlighet over at prosesjonen ble gjennomført til tross for krigshandlingene. Det ble den også under covid-epidemien på 2020-tallet. I 1793 avga byens borgere for øvrig enda et løfte, nemlig å gjennomføre en prosesjon med Sant Efisio hvert år på annen påskedag. Denne skikken er også fortsatt levende.

*Sant Efisio passerer rådhuset i Cagliari på sin vei mot Nora.*

Sardinias største prosesjon

Prosesjonen er inndelt slik at hver bydel eller by eller landsby går samlet, alltid i folkedrakter, og ofte til musikk fra trekkspill eller launeddas. Før prosesjonen strøs det blomster i gatene der prosesjonen skal gå. Etter den lange paraden med lokale deltakere fra hele øya kommer selve helgenen, som er en forholdsvis liten statue som til daglig «bor» i St. Efisio-kirken litt oppe i byen, i bydelen Stampace. Den fraktes på en kjerre trukket av okser. Både kjerra og oksene er vakkert dekorert med blomster. Helgenstatuen er også festkledt.

Flere og flere feststemte mennesker – mange tusen – slutter seg til etter hvert som prosesjonen går gjennom sentrum, men når prosesjonen begir seg ut av Cagliari, går de fleste hjem. Noen følger likevel sin helgen helt til Nora. Underveis stopper de flere ganger for måltider, mindre fester og religiøse seremonier, og deltakerne overnatter underveis. Den fjerde dagen går man tilbake til Stampace, og helgenen settes på sin vante plass.

Under Sant Efisio strømmer det til utøvere på Sardinias nasjonalinstrument, den tredobbelte fløyten launeddas. Instrumentet er som en sekkepipe uten sekk. Spillerne kommer fra hele øya, men det er noen områder der launeddas-kulturen står ekstra sterkt. Et av områdene ligger nær Cagliari. Det at det kommer så mange, gjør det mulig å sette sammen hele orkestere med launeddas.

*Ofte er et lekbrorskap med i de religiøse festene på Sardinia. I Cagliari er det til overmål et erkelekbrorskap, som kaller seg Arciconfraternità del Gonfalone di Sant’ Efisio Martire.* *Erkelekbrødrene eskorterer helgenstatuen under prosesjonen.*

Alter nos er en spesiell figur under Sant Efisio-prosesjonen og er blant dem som eskorterer helgenen. Uttrykket er latin og betyr «Det andre vi». Årets alter nos blir utpekt av Cagliaris ordfører i april noen uker før paraden. *Alter nos representerer borgerskapet i byen og sies å representere både den sivile og den religiøse makten. I 2019 var alter nos for første gang en kvinne.*

Barfotløpet

I mange hundre år herjet pirater på kysten av Sardinia. Det førte blant annet til at hovedstaden i kongedømmet Arborea i vest ble flyttet fra Tharros ytterst ved kysten til Oristano, som ligger lenger inn. Dermed ble hovedstaden og administrasjonen trygget, men piratangrepene fortsatte i flere hundre år. Dette er den historiske bakgrunnen for La corsa degli scalzi, Barfotløpet (eller bokstavelig: De skoløses løp).

Sagnet sier at denne tradisjonen går tilbake til 1619. Selv om byen Tharros var fraflyttet, fantes det fremdeles fiskerlandsbyer på Sinishalvøya. Disse måtte tåle angrep fra mauriske pirater. En av landsbyene het San Salvatore.

Deltakerne bytter på å være fanebærer og løpe forrest. Den pyramidelignende tingen lenger bak er Jesusstatuen som er behørig innpakket under selve løpet. Dette er ikke til hinder for at det har hendt at løperne har mistet Jesus i bakken.

Det som skjedde i 1619, var at piratene angrep under en religiøs fest. Deltakerne grep da Jesusstatuen og løp i full fart mot Cabras, en litt større by lenger inn i landet. Dermed ble Jesusstatuen brakt i sikkerhet. Festdeltakerne løp barbeint, for de var fiskere og vant til det. Ifølge sagnet bandt de grener av busker til føttene sine, noe som førte til at de virvlet opp mye støv. Piratene som fulgte etter dem, så alt støvet og trodde det var en stor hær. Derfor ble de redde, løp tilbake til skipene sine og forsvant.

Denne typen fester består ofte av gjentakelser av noe gammelt. Løpet fra San Salvatore til Cabras gjentas nå hvert år første helg i september. På lørdagen bæres statuen fra Cabras, hvor den har stått et år, til San Salvatore. San Salvatore (Santu Srabadoi på sardisk) betyr Den Hellige Frelser og er også navnet på statuen.

På søndagen bæres statuen tilbake. Alle deltakerne er menn. Og dette er ikke noen vanlig prosesjon. Deltakerne løper barføtt, akkurat som fiskerne i 1619. Fort løper de også. Og mange er de – i 2022 deltok 900 løpere i sterk sommervarme.

*Noen skal tidlig krøkes, mens andre venter til neste år 🙂*

Før selve løpet er det ni dagers feiring i San Salvatore, en såkalt novena. Hver dag går festdeltakerne en runde i den lille landsbyen og minnes påskeevangeliet (selv om det ikke er påske) med stopp og salmesang på faste steder. Parallelt med dette er det en ikke-religiøs feiring med nye band og folkemusikkgrupper hver dag. Desssuten inngår det en «mullefestival» – mulle er en lokal fisk som produserer en rogn, bottarga, som er ansett som en delikatesse.

På den åttende dagen av novenaen foregår så selve løpet fra Cabras, hvor Jesusstatuen har stått siden året før, og til San Salvatore. Etter å ha kommet fram, bæres statuen i prosesjon rundt i San Salvatore før den settes på plass i den lille kirken der. Om kvelden er det konsert med sanger på sardisk. Dagen etter er det messe og prosesjon gjennom landsbyen, og om ettermiddagen bæres statuen tilbake av de samme løpende mennene.

*Kristusstatuen på plass i den lille kirken i San Salvatore*

Kirken i San Salvatore har en egen historie. Man mener at på dette stedet lå det opprinnelig en forhistorisk vannhelligdom, og det fins fortsatt en kilde under den nåværende kirken. I senantikken ble det bygget et tempel for den orientalske guden Mithra, som var meget populær i Romerriket i en periode. Senere har det antagelig vært en liten kirke der, inntil den nåværende kirken ble bygget på 1600-tallet og senere utvidet. I kjelleren under kirken finner man ikke bare rester av Mithra-tempelet og den opprinnelige kirken, men også innskrifter og bilder inngravert på veggene. Det er blant annet noen puniske innskrifter, videre bilder av de romerske gudene Mars og Venus og en arabisk innskrift fra 1500-tallet som gjengir de første versene av Koranen, dessuten et bilde som antagelig viser den gammeltestamentlige profeten Daniel i løvegården.

*Etter å ha løpt «i mål» i San Salvatore og plassert Jesusstatuen på plassen sin, feirer deltakerne med sang og musikk. Trekkspill er mye i bruk på Sardinia.*

*Etter løpet vanker det servering på dem som har deltatt.*

Veldig lenge var barfotløpet et arrangement bare for menn. For noen tiår siden ble det godtatt at det også skulle være en prosesjon for barbente kvinner i folkedrakter. Kvinnene bærer en liten Jesusfigur, kalt Santo Srabadoeddu (som er sardisk og betyr omtrent Den Hellige Lille-Frelser), fra Cabras til San Salvatore første dag av novenaen og tilbake dagen etter barfotløpet. Kvinnene løper ikke. De går.

*Kvinneprosesjonen med Santu Srabadoeddu og fanen i front.*

Kavalkaden i Sassari

La Cavalcata di Sassari er også blitt kalt The Festival of Beauty. Dette er ikke en tradisjonell fest, men en parade der deltakere fra en rekke andre fester deltar i en lang prosesjon. Det sies at 3000 mennesker i tradisjonelle folkedrakter er med, sammen med flere hundre ryttere og mange dekorerte oksekjerrer. Sassari er Sardinias nest største by.

*Folkedansgrupper spiller en stor rolle på Sardinia.* *«Gruppo folk» er den noe uitalienske betegnelsen på slike grupper.* *Uri er en liten by mellom Sassari og Alghero.*

Til å være Sardinia er dette en ganske ny fest. Første gangen det ble arrangert en forløper til La Cavalcata, var i 1711 da den spanske kong Filip 2, som da hersket over øya, besøkte Sassari. Fra 1899 ble den en mer hyppig foreteelse i forbindelse med at det italienske kongeparet besøkte Sassari det året. Dette ble regnet som det sardiske folkets hylling av kong Umberto 1, til tross for at Sassari var kjent som en av de mest antimonarkistiske byene i Italia.

På 1900-tallet ble det vanlig å arrangere en slik kavalkade hver gang noen i kongefamilien besøkte Sassari. Men etter annen verdenskrig ble kongedømmet avskaffet. Likevel ble den tradisjonelle kavalkaden gjenopptatt i 1951, og ble deretter årviss. Den store paraden går for seg en søndag i mai med flere tusen deltakere i folkedrakter fra hele øya, noen til fots og noen til hest, og mange i kostymer fra sine lokale karneval, hvor alle har faste roller. Hit kommer de urgamle mystiske personene fra Ottana. Hit kommer også issohadorene fra Mamoiada, som prøver å fange mamuthonene (det kommer snart et eget avsnitt om dem på disse nettsidene), men som også fanger damer blant tilskuerne – med lasso. Det er nemlig mange tilskuere. Også turister kan bli fanget….

Hit kommer også ridderne fra Sardinias (og et av Italias) fremste bykarneval: Sartiglaen i Oristano. Det er mye musikk på trekkspill og det tradisjonelle instrumentet launeddas. Etter paraden er det hesteveddeløp og konsert på den store piazzaen i Sassari, som visstnok er den eneste store piazza på øya.

*Lokale produkter blir også vist fram i kavalkaden.*

Sardinia – hva er det?

For mange år siden, litt før sommeren, møtte jeg en venn på gata i Oslo.

– Hvor skal du i sommerferien da? spurte han.

– Til Sardinia som vanlig, sa jeg.

– Sicilia ja! svarte han.

Det er interessant hvordan folk kan høre noe annet enn det som er blitt sagt til dem et sekund tidligere. Episoden illustrerer også hvordan det vi tenker, er preget av hva vi vet. Sicilia har i mange år vært et kjent turistmål. Sardinia har vært mindre kjent, og selv om dette har endret seg noe i de senere årene, er det fremdeles Sicilia som er mest kjent av de store italienske øyene.

Jeg har nå omsider – i oktober 2024 – kommet meg til Sicilia. Det var interessant, men på disse nettsidene skal alt fortsatt bare dreie seg om Sardinia. Her er de tørre fakta:

Sardinia er 24 000 kvadratkilometer stor og den nest største øya i Middelhavet – etter nettopp Sicilia, som er 25 700 kvadratkilometer. I likhet med Sicilia hører Sardinia til Italia. Den ligger vest for det italienske fastlandet, nordvest for Sicilia og øst for Mallorca. Dessuten ligger den sør for den franske øya Korsika, som er så nær at man kan se de høye korsikanske fjellene fra den nordlige delen av Sardinia.

På Sardinia bor det omtrent 1,6 millioner mennesker. Hovedstaden heter Cagliari, er på størrelse med Bergen og ligger ved kysten langt sør på øya.

Sardinia er en delvis selvstyrt region i Italia. Det har den til felles med Sicilia og noen få områder lengst nord i Italia. Regionen har to offisielle språk: sardisk og italiensk, men mens alle innbyggerne kan italiensk, er det bare en del av dem som kan sardisk. Likevel er viljen hos mange sardere stor til å beholde, gjenopplive og bevare sitt eget språk, som inntil fjernsynet og den italienske enhetsskolen kom, var helt dominerende på øya. Sardinia heter Sardegna på italiensk, mens den på sardisk heter Sardigna. (Sardinnia brukes også.)

Sardinia har en mangfoldig historie. «Alle» har vært der: fønikere, kartagere, romere, en og annen greker, en og annen araber, germanske folkevandringsfolk, genovesere, pisanere, franskmenn, ligurere og nordafrikanske pirater. Da Italia ble samlet til én stat litt etter midten av 1800-tallet, skjedde det med utgangspunkt i noe som het «Kongeriket Sardinia». Ikke desto mindre har Sardinia alltid vært en utkant i Italia.

Framfor alt har Sardinia en rik tradisjonell kultur. Boka Mille e più feste (Mer enn tusen fester) er en katalog over de tradisjonelle festivalene på øya. Det er bokstavelig talt mer enn tusen av dem. Ca. tre om dagen altså. De fleste er knyttet til en eller annen helgen, men samtidig kombinerer man på Sardinia den religiøse feiringen med ikke-religiøse konserter og andre arrangementer. Etter hvert kommer det mye om dette på disse nettsidene.

Til den tradisjonelle kulturen hører også en rik musikktradisjon. Sardinias nasjonalinstrument kalles launeddas og er en slags sekkepipe uten sekk. Til musikktradisjonen hører også en type strupesang som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette blir det også mer om her.

Jon Gisle

Sardinia – et arkeologisk skattkammer

Jeg vet ikke om noen som har et så aktivt forhold til sin aller tidligste historie som sarderne. Hit kom fønikere, kartagere, romere og folkevandringsfolk, men aller først var det en kultur som ikke kom utenfra, men som utviklet seg på øya og ofte kalles nuragekulturen etter de særegne byggverkene som de gamle sarderne oppførte. Noe går svært langt tilbake i tiden.

For 4000 år siden

ble det bygget et digert alter på slettelandet i nordvest. Det tilhører det vi kaller prenuragisk eller førnuragisk kultur og antas å være fra ca. år 1800 f. Kr, men er bygget på et eldre alter som kan være enda 1000 år gammelt. Alteret er 10 meter høyt og omgitt av ruiner av en landsby. Stedet kalles Monte d’Accoddi. Monte betyr fjell, men hva navnet Accoddi betyr, er uklart. Man antar at folk fra hele området har kommet til dette alteret for å delta i ofringer, og det er funnet en grav fra omkring 1800 f.Kr. Praktisk nok ligger alteret ved motorveien midt mellom byene Sassari og Porto Torres og er åpent for publikum.

*Monte d’Accoddi med ruiner av det som kan ha vært en landsby i forgrunnen*

Fra samme tid fins det noen store steiner med konsentriske sirkler. En av de mest kjente står i bakhagen til en Bed and breakfast i Mamoiada og ble tilfeldigvis oppdaget under graving i forbindelse med noen byggearbeider i 1997 (se nedenfor). Arkeologene har datert den til perioden 3200 til 1800 før Kristus. Noen mener at den har med fruktbarhetskult og troen på gjenfødelse å gjøre, andre at det dreier seg om vannkulten som også fantes på Sardinia i forhistorisk tid. Sirklene minner jo om de sirklene som oppstår i vann hvis man kaster en stein uti. Samme typen sirkler fins på andre steiner og svaberg og i keramikk fra den førnuragiske perioden.

Nesten like gamle er de såkalte kjempegravene, som fins flere steder på øya. Betegnelsen skyldes at i senere overtro trodde folk at kjemper var gravlagt her. Men egentlig er dette vanlige menneskers graver, og når de er så store, er det fordi mange var gravlagt i samme grav.

Coddu Vecchiu. Stedet ligger nær byen Arzachena i nordøst og sies å være 4000 år gammelt. Coddu Vecchiu er en av 321 såkalte kjempegraver som er funnet på Sardinia, og er en av de største. Mange mennesker har blitt begravet her. Når åpningen er så liten, tror man at det er fordi den representerer inngangen til de avdøde forfedrenes land. Det skulle være vanskelig å komme inn!

Nurager, livgivende kilder og dødebyer

Nuragene er de største forhistoriske byggverkene i middelhavsområdet nest etter pyramidene i Egypt. Hvor mange nurager det fins – eller har funnes – er usikkert. Mange ligger i ruiner og er blitt dekket av jord og stein opp gjennom årtusenene. Andre er blitt brukt som bygningsmaterialer, for eksempel til steingjerder. Det er derfor vanskelig å telle dem, men det er iallfall en del tusen. Noen mener det er ca. 7000, andre at det er enda flere.

Nurager fins ikke andre steder enn på Sardinia. De består av et stort, rundt tårn – noen ganger av flere tårn som er forbundet med hverandre. Arrubiu-nuragen har for eksempel hele fem tårn. Rundt tårnet eller tårnene er det små, runde bygninger av stein. Det kan også være en litt større rund bygning med benker langs veggene, som kanskje har fungert som en slags møterom. Slik er det blant annet ved Palmavera-nuragen – se nedenfor.

Det er flere teorier om hva nuragene egentlig er. Man kan tenke seg at de store tårnene er festningsverker. De virkelig store, massive nuragene er bygget av gigantiske kampesteiner og må ha vært omtrent uinntagelige for fiender. Man kan samtidig tenke seg at de små, runde husene rundt festningen er hytter som ble brukt som boliger.

Nuraghe Losa, som ligger midt på øya, er en av de største nuragene. Den er lett å komme til (faktisk ligger den rett ved to motorveier). Det store tårnet antas å være fra 1400-tallet f.Kr., mens andre bygninger og murer er fra 1300-tallet.

Nurager fins på hele øya, og nuragetiden omfatter hele 1500 år. Til sammenligning er det gått bare 1100 år fra Harald Hårfagre til våre dager! De eldste nuragene er fra tidlig bronsealder (ca. 1800 til 1500 f. Kr), da innbyggerne på Sardinia først begynte å bruke redskaper av metall. De nyeste er fra sen jernalder og altså mer enn 1000 år yngre (ca. 500 til 200-tallet f. Kr). Nurager fra den nyeste perioden fins nesten bare i innlandet fordi nuragekulturen på denne tiden ble trengt til side først av fønikiske handelsfolk som grunnla permanente bosettinger, og senere av de mer krigerske kartagiske erobrerne, som konkurrerte med romerne om overherredømmet i middelhavsområdet.

Til høyfjellet i Barbagia (som betyr «barbarenes land») kom imidlertid verken fønikerne eller kartagerne. Selv romerne hadde vanskeligheter med å underlegge seg de utilgjengelige fjellområdene. Der levde nuragesivilisasjonen videre, men det fins heller ikke der nurager som er yngre enn 200 f. Kr.

Mange nurager er godt bevart, og en del er blitt restaurert i nyere tid. Kommer du på ferie til Sardinia, er det ganske sannsynlig at du kommer til turistbyen Alghero i nordvest. Palmavera-nuragen er en av de best besøkte på øya nettopp fordi den ligger et steinkast fra Alghero. Dessuten er den i meget god stand og gir et instruktivt bilde av hvordan en stor nurage var konstruert. Den er blitt til over en lang periode fra det 11. til det 8. århundre før Kristus. Nuragen har to tårn, og rundt tårnene er det en mur. Utenfor muren ligger det rester etter slike runde bygninger hvor folk kan ha bodd. Der er det også en velbevart rund bygning, som kan ha vært et slags møterom.

*«Møterommet» ved siden av Palmavera-nuragen ved Alghero. Midt i rommet er det en opphøyning, og på den er det plassert en miniatyrmodell av selve nuragen.*

*Interiør fra den «innendørs» nuragen i Barumini*

Enda større enn Palmavera er nurage-komplekset i Barumini, som ligger i innlandet lenger sør. Her fins det to store nurager. Den ene er bygget inn i et palass fra slutten av 1500-tallet, som nå fungerer som museum. Den andre, som kanskje er den største av alle nuragene på øya, kan man gå inn i med guide. Den er bratt og litt vanskelig å gå i, og godt fottøy anbefales!

Den nuragiske sivilisasjonen har ikke bare etterlatt seg selve nuragene. Det fins også mange andre fortidsminner fra den samme tiden.

Nedgangen til den hellige kilden
i Su Romanzesu

Vann har alltid vært viktig for menneskene. Derfor er det ikke rart at fortidens mennesker knyttet religiøse forestillinger til vannet. Slik har det også vært på Sardinia, hvor vann i perioder av året er en sjeldenhet fordi det nesten ikke regner. Derfor oppsto forestillingen om hellige kilder. I nuragetiden ble det noen steder bygget det som senere er blitt kalt «underjordiske nurager» rundt kildene. Og rundt kildene ble det også ofte bygget små landsbyer hvor folk kunne overnatte, hvor de kunne ha med seg dyra sine så de kunne få vann, og hvor det også kunne drives handel.

*Den trekantede nedgangen til den hellige kilden i Santa Cristina er omgitt av ruiner.*

Blant de mest kjente kildene er Su Romanzesu utenfor byen Bitti i de nordlige fjellområdene og Santa Cristina, som ligger i lavlandet midt på øya. De stammer fra ca. år 1000 f.Kr.

Noen steder på øya ligger det store underjordiske gravplasser, såkalte nekropoler eller dødebyer. Tradisjonelt har sarderne kalt dem domus de janas – «åndenes hus», og det har vært mye overtro knyttet til dem. Det kan være et førtitalls slike graver på hvert sted, som framstår som en slags «leiligheter» på 3-4-5 rom med rette vegger, søyler og åpninger mellom rommene så man kan gå fra rom til rom. Hver slik «leilighet» har antagelig vært en familiegrav. Domus de janas er stort sett på alder med de eldste nuragene eller eldre. Det er oppdaget rundt 2500 slike dødebyer rundt om på øya.

En av de største domus de janas ligger ikke langt fra Palmavera-nuragen og heter Angelu Ruju. Under utgravninger er det funnet skjelettrester av dem som ble gravlagt her, og gjenstander som de fikk med seg i graven, som husholdningsredskaper, små steinstatuetter, smykker og våpen. På veggene er det noen steder hugget ut religiøse symboler, for eksempel modergudinnen og oksehorn, som tyder på at en oksegud har spilt en viktig rolle.

Gravene i domus de janas består av flere rom. Dette bildet er fra Angelu Ruju. Den spesielle «streken» over døra er trolig et stilisert oksehorn og markerer kanskje en tyregud som ble tilbedt flere steder i Middelhavsområdet i forhistorisk tid.

Angelu Ruju har ifølge forskerne vært i bruk som gravplass i svært mange år. De fleste funnene som er gjort der, stammer fra perioden 3300 til 2900 f.Kr., men området har vært sporadisk i bruk fram til 1800 – 1600 f. Kr. Utgravninger har vist at i hver grav kan det ha ligget fra to til opptil 30 personer. Området er åpent for publikum mot inngangspenger.

Fønikere og kartagere

Fønikerne holdt til omtrent i det nåværende Libanon og ble fra ca. år 1100 f.Kr. de ledende sjøfarerne i Middelhavet. Kartago, i det nåværende Tunisia, ble etter tradisjonen grunnlagt som en fønikisk koloni i 814 før Kristus. Et fellesbegrep som ble brukt om fønikere og kartagere, var punere.

Kartago vokste til en meget rik storby som grunnla sine egne kolonier for handelsformål og strategiske formål i den vestlige delen av Middelhavet. Byen hadde en merkantil økonomi, i motsetning til Roma, som hadde en økonomi som i stor grad var bygget på verdien av fast eiendom.

Både fønikere og kartagere kom til Sardinia. Kartagerne var mer krigerske enn fønikerne. På 500-tallet f. Kr. ble store deler av øya, særlig kystområdene, lagt under kartagisk herredømme. Nuragekulturen var da på retur, blant annet på grunn av en lang tørkeperiode som falt sammen med kartagernes ankomst.

I en lang periode kjempet Kartago og Roma om hegemoniet i det vestlige middelhav. Det var dette romerne kalte punerkrigene. Det var under punerkrigene den kartagiske hærføreren Hannibal krysset Alpene med elefanter (!) og rykket sørover i Italia. Romerne gikk til slutt seirende ut av konflikten og overtok kontrollen over Sardinia i år 238. I motsetning til fønikerne og kartagerne fikk romerne også noe kontroll over fjellområdene i innlandet. Hele øya ble dermed romersk. Kartago ble erobret av romerne og totalt ødelagt i 146 f.Kr, men da hadde altså Sardinia vært under Roma i nesten et århundre.

*Ruinene av den fønikiske festningsbyen Monte Sirai ligger på en fjelltopp nær kysten.*

De fleste arkeologiske minnesmerkene fra fønikisk-kartagisk tid på Sardinia befinner seg i sørvest. Der er blant annet det omfattende ruinstedet Monte Sirai, som er på en fjelltopp med utsikt over vestkysten slik at man kunne se fiendtlige skip som nærmet seg. Der er det bevart festningsmurer som går tilbake til rundt år 750 f.Kr. Festningen hadde plass til 5-6000 soldater. På Monte Sirai er det også bevart en tophet, en spesiell gravplass hvor man plasserte urnene til dødfødte eller krybbedøde barn. Urnene ble ikke gravd ned, men satt på bakken oppe i dagen, hvor mange av dem fremdeles står. Lignende tophet og puniske ruiner fins flere steder på Sardinia.

I Nora vest for Cagliari er det funnet en stein med innskrifter som har vært til hjelp med å tolke det kartagiske språket. Steinen er fra 800-tallet f.Kr., altså omtrent da Kartago antas å ha blitt grunnlagt. Nora er et stort ruinområde som ble utgravd i 1950- og 1960-årene.

Da romerne kom, overtok de ofte de byene og festningene som fønikerne og kartagerne hadde bygget før dem, og bygget dem om. Ikke slik med Monte Sirai. Romerne hadde ikke bruk for denne festningen. Det at romerne ikke bygget noe oppå den puniske festningen, har ført til at denne er meget godt bevart.

Sardinia blir romersk

Da Kartago forsvant, rykket romerne raskt inn i Sardinia. Det skjedde i 238 f.Kr. Da hadde romerne allerede kontrollen over Sicilia, og et par år etter Sardinia ble også Korsika romersk. Sicilia og Sardinia/Korsika ble de to første oversjøiske provinsene i Romerriket.

Romerne satte sterke spor etter seg. De laget et omfattende veinett for å binde sammen de større byene. De romerske gudene fikk sine templer, som ofte var bygget oppå tidligere puniske eller nuragiske helligdommer. Noen steder fins faktisk rester etter helligdommer fra tre perioder oppå hverandre: Nederst ruiner etter en nuragisk helligdom, oppå den rester etter et kartagisk tempel, og øverst et romersk tempel.

Cagliari, som da het Karalis, ble i romertiden den viktigste byen på øya i kraft av sin økonomiske betydning og strategiske beliggenhet særlig i forhold til handel. Keramikk fra det italienske fastlandet ble importert til Sardinia i større mengder enn før, og etter hvert også keramikk fra Nord-Afrika. I Karalis bygget romerne et stort amfiteater som fortsatt står.

En annen viktig by var Nora, som var en havneby vest for Cagliari. Ruinene av Nora er tilgjengelige, men byen har vært større enn det vi ser nå. Mye er vasket vekk av havet.

Nora hadde en ideell posisjon i det historiske skjæringspunktet mellom etruskere, grekere, kartagere og romere. Utgravningene av byen begynte på 1950-tallet. Blant annet ligger det eneste utgravde romerske teateret på Sardinia i Nora. (Det som ligger i Cagliari, er ikke et teater, men et amfiteater.)

Nora hadde antagelig ca. 7000 innbyggere som delte på hele fire badeanlegg, som riktignok var små. Badene var i romertiden viktige ikke bare for hygienen, men også for det sosiale livet i byen. Byen hadde også et tempel for legekunstens gud, Aesculap (Asklepios), som var meget populær blant romerne.

Kristendommen kommer til Sardinia

På slutten av 100-tallet e.Kr. vet vi at det fantes kristne menigheter på Sardinia. Som ellers i Romerriket var det forfølgelser av de kristne i flere perioder. Noen kristne ble fanget og tvunget til å arbeide i gruvene. Det ble bygget katakomber der de kristne kunne skjule seg under forfølgelsene. På begynnelsen av 100-tallet e.Kr. arbeidet den kristne Antiocus i gruvene på øya Sant’Antioco, som nesten er landfast med Sardinia. Han led martyrdøden og ble senere skytshelgen for hele Sardinia. På Sant’Antioco ble en underjordisk punisk gravplass fra det 6. århundre f.Kr. omgjort til katakombe for de kristne på 200-tallet e.Kr.

De siste store kristenforfølgelsene var helt på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. Sardinias kanskje mest kjente helgen, soldaten Sant’Efisio, led da martyrdøden i Nora. Han feires hvert år 1. mai med en gigantisk parade der statuen av ham bæres gjennom hovedstadens gater og ut av Cagliari til Nora og tilbake. Dette er den største tradisjonelle festen på Sardinia og omtales nærmere i avsnittet «Mer enn tusen fester» på disse nettsidene.

På 300-tallet ble kristendommen definitivt akseptert. De to eldste kirkene som fins bevart på øya, er stadig er i bruk og er fra ca. 500 e.Kr. Den ene ligger i Cagliari og er viet til byens skytshelgen, San Saturnino, som led martyrdøden i år 304. Den andre befinner seg vestpå og heter San Giovanni di Sinis.

Men innen disse kirkene ble bygget, var Vestromerriket gått i oppløsning, og romernes herredømme på Sardinia var brutt. Folkevandringene, som feide over det europeiske fastland på overgangen mellom antikken og middelalderen, satte sitt preg også på Sardinias historie. Mellom 456 og 460 ble Sardinia erobret av vandalene, som var et av de mest ekspansive germanske folkevandringsfolkene. Vandalerperioden varte imidlertid ikke lenge, for i 534 kom romerne tilbake, men da var det vel å merke Østromerriket Sardinia ble underlagt.

Tempelet i Antas

Antas er en utilgjengelig dal i det sørvestre Sardinia. Den er litt vanskelig å finne, men det er fullt mulig å kjøre dit. Finner man først fram, åpenbarer det seg et område med rester fra alle de tre forhistoriske epokene: den nuragiske, den puniske og den romerske. Dette er tempelet for Sardus Pater, "Fader Sardus", sardernes mytologiske stamfar. Området ble utgravet på slutten av 1960-tallet.

I forhistorisk tid ble det først bygget en nuragisk helligdom i Antas, med noen små hellige kilder. Deretter ble det rundt år 500 f.Kr. - kort etter at kartagerne hadde erobret området - reist et punisk tempel med en mur rundt. Tempelet ble ombygget i det 3. århundret f. Kr.

Både nuragefolket og kartagerne tilba her en gud som ble kalt Sid, som opprinnelig kom fra Orienten. Man hadde også en gud som het Babaj. Ifølge en innskrift smeltet Sid og Babaj sammen til Sid Addir Babaj, "Sid Mektige Far".

Da romerne overtok Sardinia, bygget de enda et tempel oppå det kartagiske. Det er den øverste delen av dette tempelet, med joniske kapiteler, som er toppbildet på disse nettsidene. Det er funnet rester av en bronsestatue fra romersk tid av Sardus Pater. Man mener at det kan også ha vært en statue av faren til Sardus Pater, Melkart, her, men det er usikkert.

En kilometer unna tempelet er det en gruve der romerne hentet ut kalkstein som ble brukt i tempelbyggingen.

**Det romerske tempelet i Antas var viet til «Fader Sardus».** **Det fins noen få andre templer for denne guddommen.** **Kulten av Sid/Babaj/Sardus varte til inn i det 4. århundret e.Kr. Det er funnet mynter med innskriften «Sardus Pater», og også rester av en statue som man mener har forestilt ham**.

Legenden om Sardinia

En gammel legende fra Sardinia forteller at etter å ha skapt himmelen og jorden, sto Gud igjen med en liten håndfull stein, jord og grus i neven. Han visste ikke helt hva han skulle gjøre med dette, så det ble til at han bare kastet det ut i Det tyrrenske hav. Der tråkket han på steinmassene med den venstre foten sin.

Ser du nøye på et kart og bruker litt fantasi, og tar med i betraktningen at steinmassene har forvitret i millioner av år, ser du avtrykket av Guds venstre fot på Sardinia. Stortåa ender i Maddalenaøyene i nord. Hælen befinner seg i sør, der hovedstaden Cagliari og den mest folkerike delen av øya ligger. Og der vristen på Guds fot traff steinmassene, hever fjellene i Gennargentu-massivet seg, kanskje den mest spennende delen av Sardinia.

En myte som forteller hvordan noe er blitt til, kalles en opphavsmyte. Denne legenden er Sardinias opphavsmyte. Men det fins flere myter og legender fra Sardinia. Mange flere….