Jeg vet ikke om noen som har et så aktivt forhold til sin aller tidligste historie som sarderne. Hit kom fønikere, kartagere, romere og folkevandringsfolk, men aller først var det en kultur som ikke kom utenfra, men som utviklet seg på øya og ofte kalles nuragekulturen etter de særegne byggverkene som de gamle sarderne oppførte. Noe går svært langt tilbake i tiden.
For 4000 år siden
ble det bygget et digert alter på slettelandet i nordvest. Det tilhører det vi kaller prenuragisk kultur og antas å være fra ca. år 1800 f. Kr, men er bygget på et eldre alter som kan være enda 1000 år gammelt. Alteret er 10 meter høyt og omgitt av ruiner av en landsby. Stedet kalles Monte d’Accoddi. Hva navnet Accoddi betyr, er uklart. Man antar at folk fra hele området har kommet til dette alteret for å delta i ofringer, og det er funnet en grav fra omkring 1800 f.Kr. Praktisk nok ligger alteret ved motorveien midt mellom Sassari og Porto Torres og er åpent for publikum.
Frasamme tid fins det noen store steiner med konsentriske sirkler. En av de mest kjente står i bakhagen til en Bed and breakfast i Mamoiada og ble tilfeldigvis oppdaget under graving i forbindelse med noen byggearbeider i 1997 (se nedenfor). Arkeologene har datert den til perioden 3200 til 1800 før Kristus. Noen mener at den har med fruktbarhetskult og troen på gjenfødelse å gjøre, andre at det dreier seg om vannkulten som også fantes på Sardinia i forhistorisk tid. Sirklene minner jo om de sirklene som oppstår i vann hvis man kaster en stein uti. Samme typen sirkler fins på andre steiner og svaberg og i keramikk fra den førnuragiske perioden.
Nesten like gamle er de såkalte kjempegravene, som fins flere steder på øya. Betegnelsen skyldes at i senere overtro trodde folk at kjemper var gravlagt her. Men egentlig er dette vanlige menneskers graver, og når de er så store, er det fordi mange var gravlagt i samme grav.
Nurager, livgivende kilder og dødebyer
Nuragene er de største forhistoriske byggverkene i middelhavsområdet nest etter pyramidene i Egypt. Hvor mange nurager det fins – eller har funnes – er usikkert. Mange ligger i ruiner og er blitt dekket av jord og stein opp gjennom årtusenene. Andre er blitt brukt som bygningsmaterialer, for eksempel til steingjerder. Det er derfor vanskelig å telle dem, men det er iallfall en del tusen. Noen mener det er ca. 7000, andre at det er enda flere.
Nurager fins ikke andre steder enn på Sardinia. De består av et stort, rundt tårn – noen ganger av flere tårn som er forbundet med hverandre. Arrubiu-nuragen har for eksempel hele fem tårn. Rundt tårnet eller tårnene er det små, runde bygninger – en slags hytter – av stein. Det kan også være en litt større rund bygning med benker langs veggene, som kanskje har fungert som en slags møterom. Slik er det blant annet ved Palmavera-nuragen – se nedenfor.
Det er flere teorier om hva nuragene egentlig er. Man kan tenke seg at de store tårnene er festningsverker. De virkelig store, massive nuragene er bygget av gigantiske kampesteiner og må ha vært omtrent uinntagelige for fiender. Man kan samtidig tenke seg at de små, runde husene rundt festningen er hytter som ble brukt som boliger.
Nurager fins på hele øya, og nuragetiden omfatter hele 1500 år. Til sammenligning er det gått bare 1100 år fra Harald Hårfagre til våre dager!
De eldste nuragene er fra tidlig bronsealder (ca. 1800 til 1500 f. Kr), da innbyggerne på Sardinia først begynte å bruke redskaper av metall. De nyeste er fra sen jernalder og altså mer enn 1000 år yngre (ca. 500 til 200-tallet f. Kr). Nurager fra den nyeste perioden fins nesten bare i innlandet fordi nuragekulturen på denne tiden ble trengt til side først av fønikiske handelsfolk som grunnla permanente bosettinger, og senere av de mer krigerske kartagiske erobrerne, som konkurrerte med romerne om overherredømmet i middelhavsområdet.
Til høyfjellet i Barbagia kom imidlertid verken fønikerne eller kartagerne. Selv romerne hadde vanskeligheter med å underlegge seg de utilgjengelige fjellområdene. Der levde nuragesivilisasjonen videre, men det fins heller ikke der nurager som er yngre enn 200 f. Kr.
Mange nurager er godt bevart, og en del er blitt restaurert i nyere tid. Kommer du på ferie til Sardinia, er det ganske sannsynlig at du kommer til turistbyen Alghero i nordvest. Palmavera-nuragen er en av de best besøkte på øya nettopp fordi den ligger et steinkast fra Alghero. Dessuten er den i meget god stand og gir et instruktivt bilde av hvordan en stor nurage var konstruert. Den er blitt til over en lang periode fra det 11. til det 8. århundre før Kristus. Nuragen har to tårn, og rundt tårnene er det en mur. Utenfor muren ligger det rester etter slike runde bygninger hvor folk kan ha bodd. Der er det også en velbevart rund bygning, som kan ha vært et slags møterom.
Enda større enn Palmavera er nuragekomplekset i Barumini, som ligger i innlandet lenger sør. Her fins det to store nurager. Den ene er bygget inn i et palass fra slutten av 1500-tallet, som nå fungerer som museum. Den andre, som kanskje er den største av alle nuragene på øya, kan man gå inn i med guide. Den er bratt og litt vanskelig å gå i, og godt fottøy anbefales!
Den nuragiske sivilisasjonen har ikke bare etterlatt seg selve nuragene. Det fins også mange andre fortidsminner fra den samme tiden.
i Su Romanzesu
Vann har alltid vært viktig for menneskene. Derfor er det ikke rart at fortidens mennesker knyttet religiøse forestillinger til vannet. Slik har det også vært på Sardinia, hvor vann i perioder av året er en sjeldenhet fordi det nesten ikke regner. Derfor oppsto forestillingen om hellige kilder. I nuragetiden ble det noen steder bygget det som senere er blitt kalt «underjordiske nurager» rundt kildene. Og rundt kildene ble det også ofte bygget små landsbyer hvor folk kunne overnatte, hvor de kunne ha med seg dyra sine så de kunne få vann, og hvor det også kunne drives handel.
Kilden går antagelig tilbake til ca. år 1000 f.Kr.
Blant de mest kjente kildene er Su Romanzesu utenfor byen Bitti i de nordlige fjellområdene og Santa Cristina, som ligger i lavlandet midt på øya.
Noen steder på øya ligger det store underjordiske gravplasser, såkalte nekropoler eller dødebyer. Tradisjonelt har sarderne kalt dem domus de janas – «åndenes hus», og det har vært mye overtro knyttet til dem. Det kan være et førtitalls slike graver på hvert sted, som framstår som en slags «leiligheter» på 3-4-5 rom med rette vegger, søyler og åpninger mellom rommene så man kan gå fra rom til rom. Hver slik «leilighet» har antagelig vært en familiegrav. Domus de janas er stort sett på alder med de eldste nuragene eller eldre. Det er oppdaget rundt 2500 slike dødebyer rundt om på øya.
En av de største domus de janas ligger ikke langt fra Palmavera-nuragen og heter Angelu Ruju. Under utgravninger er det funnet skjelettrester av dem som ble gravlagt her, og gjenstander som de fikk med seg i graven, som husholdningsredskaper, små steinstatuetter, smykker og våpen. På veggene er det noen steder hugget ut religiøse symboler, for eksempel modergudinnen og oksehorn, som tyder på at en oksegud har spilt en viktig rolle.
Angelu Ruju har ifølge forskerne vært i bruk som gravplass i svært mange år. De fleste funnene som er gjort der, stammer fra perioden 3300 til 2900 f.Kr., men området har vært sporadisk i bruk fram til 1800 – 1600 f. Kr. Utgravninger har vist at i hver grav kan det ha ligget fra to til opptil 30 personer. Området er åpent for publikum mot inngangspenger.
Fønikere og kartagere
Fønikerne holdt til omtrent i det nåværende Libanon og ble fra ca. år 1100 f.Kr. de ledende sjøfarerne i Middelhavet. Kartago, i det nåværende Tunisia, ble etter tradisjonen grunnlagt som en fønikisk koloni i 814 før Kristus. Et fellesbegrep som ble brukt om fønikere og kartagere, var punere.
Kartago vokste til en meget rik storby som grunnla sine egne kolonier for handelsformål og strategiske formål i den vestlige delen av Middelhavet. Byen hadde en merkantil økonomi, i motsetning til Roma, som hadde en økonomi som i stor grad var bygget på verdien av fast eiendom.
Både fønikere og kartagere kom til Sardinia. Kartagerne var mer krigerske enn fønikerne. På 500-tallet f. Kr. ble store deler av øya, særlig kystområdene, lagt under kartagisk herredømme. Nuragekulturen var da på retur, blant annet på grunn av en lang tørkeperiode som falt sammen med kartagernes ankomst.
I en lang periode kjempet Kartago og Roma om hegemoniet i det vestlige middelhav. Det var dette romerne kalte punerkrigene. Det var under punerkrigene den kartagiske hærføreren Hannibal krysset Alpene med elefanter (!) og rykket sørover i Italia. Romerne gikk til slutt seirende ut av konflikten og overtok kontrollen over Sardinia i år 238. I motsetning til fønikerne og kartagerne fikk romerne også noe kontroll over fjellområdene i det innlandet. Hele øya ble dermed romersk. Kartago ble erobret av romerne og totalt ødelagt i 146 f.Kr, men da hadde altså Sardinia vært under Roma i nesten et århundre.
De fleste arkeologiske minnesmerkene fra fønikisk-kartagisk tid på Sardinia befinner seg i sørvest. Der er blant annet det omfattende ruinstedet Monte Sirai, som er på en fjelltopp med utsikt over vestkysten slik at man kunne se fiendtlige skip som nærmet seg. Der er det bevart festningsmurer som går tilbake til rundt år 750 f.Kr. Festningen hadde plass til 5-6000 soldater. På Monte Sirai er det også bevart en tophet, en spesiell gravplass hvor man plasserte urnene til dødfødte eller krybbedøde barn. Urnene ble ikke gravd ned, men satt på bakken oppe i dagen, hvor mange av dem fremdeles står. Lignende tophet og puniske ruiner fins flere steder på Sardinia.
I Nora vest for Cagliari er det funnet en stein med innskrifter som har vært til hjelp med å tolke det kartagiske språket. Steinen er fra 800-tallet f.Kr., altså omtrent da Kartago antas å ha blitt grunnlagt. Nora er et stor ruinområde som ble utgravd i 1950- og 1960-årene.
Da romerne kom, overtok de ofte de byene og festningene som fønikerne og kartagerne hadde bygget før dem, og bygget dem om. Ikke slik med Monte Sirai. Romerne hadde ikke bruk for denne festningen. Det at romerne ikke bygget noe oppå den puniske festningen, har dermed ført til at denne er meget godt bevart.
Sardinia blir romersk
Da Kartago forsvant, rykket romerne raskt inn i Sardinia. Det skjedde i 238 f.Kr. Da hadde romerne allerede kontrollen over Sicilia, og et par år etter Sardinia ble også Korsika romersk. Sicilia og Sardinia/Korsika ble de to første oversjøiske provinsene i Romerriket.
Romerne satte sterke spor etter seg. De laget et omfattende veinett for å binde sammen de større byene. De romerske gudene fikk sine templer, som ofte var bygget oppå tidligere puniske eller nuragiske helligdommer. Noen steder fins faktisk rester etter helligdommer fra tre perioder oppå hverandre: Nederst ruiner etter en nuragisk helligdom, oppå den rester etter et kartagisk tempel, og øverst et romersk tempel.
Cagliari, som da het Karalis, ble i romertiden den viktigste byen på øya i kraft av sin økonomiske betydning og strategiske beliggenhet særlig i forhold til handel. Keramikk fra det italienske fastlandet ble importert til Sardinia i større mengder enn før, og etter hvert også keramikk fra Nord-Afrika. I Karalis bygget romerne et stort amfiteater som fortsatt står.
En annen viktig by var Nora, som var en havneby vest for Cagliari. Ruinene av Nora er tilgjengelige, men byen har vært større enn det vi ser nå. Mye er vasket vekk av havet.
Det romerske teateret i Nora
Nora hadde en ideell posisjon i det historiske skjæringspunktet mellom etruskere, grekere, kartagere og romere. Utgravningene av byen begynte på 1950-tallet. Blant annet ligger det eneste utgravde romerske teateret på Sardinia i Nora. (Det som ligger i Cagliari, er ikke et teater, men et amfiteater.)
Nora hadde antagelig ca. 7000 innbyggere som delte på hele fire badeanlegg, som riktignok var små. Badene var i romertiden viktige ikke bare for hygienen, men også for det sosiale livet i byen. Byen hadde også et tempel for legekunstens gud, Aesculap (Asklepios), som var meget populær blant romerne.
Over: Nora ligger vakkert til ved kysten.
Under: I Nora er det også mange fine mosaikker.
Kristendommen kommer til Sardinia
På slutten av 100-tallet e.Kr. vet vi at det fantes kristne menigheter på Sardinia. Som ellers i Romerriket var det forfølgelser av de kristne i flere perioder. Noen kristne ble fanget og tvunget til å arbeide i gruvene. Det ble bygget katakomber der de kristne kunne skjule seg under forfølgelsene. På øya Sant’Antioco, som nesten er landfast med Sardinia i sørvest, ble en underjordisk punisk gravplass fra det 6. århundre f.Kr. omgjort til katakombe for de kristne på 200-tallet e.Kr.
De siste store kristenforfølgelsene var helt på begynnelsen av 300-tallet e.Kr. Sardinias kanskje mest kjente helgen, soldaten Sant’Efisio, led da martyrdøden i Nora. Han feires hvert år 1. mai med en gigantisk parade der statuen av ham bæres gjennom hovedstadens gater og ut av Cagliari til Nora og tilbake.
På 300-tallet ble kristendommen definitivt akseptert. De to eldste kirkene som fins bevart på øya, er stadig er i bruk og er fra ca. 500 e.Kr. Den ene ligger i Cagliari og er viet til byens skytshelgen, San Saturnino, som led martyrdøden i år 304. Den andre befinner seg vestpå og heter San Giovanni di Sinis.
I 302 led Sant’ Eufisio martyrdøden i Nora. Dette er utgangspunktet for en årlig feiring som er den største på Sardinia, og som er omtalt på et annet sted på disse nettsidene.
Tempelet i Antas
Antas er en utilgjengelig dal i det sørvestre Sardinia. Den er litt vanskelig å finne, men det er fullt mulig å kjøre dit. Finner man først fram, åpenbarer det seg et område med rester fra alle de tre forhistoriske epokene: den nuragiske, den puniske og den romerske. Dette er tempelet for Sardus Pater, "Fader Sardus", sardernes mytologiske stamfar. Området ble utgravet på slutten av 1960-tallet. I forhistorisk tid ble det først bygget en nuragisk helligdom i Antas, med noen små hellige kilder. Deretter ble det rundt år 500 f.Kr. - kort etter at kartagerne hadde erobret området - reist et punisk tempel med en mur rundt. Tempelet ble ombygget i det 3. århundret f. Kr. Både nuragefolket og kartagerne tilba her en gud som ble kalt Sid, som opprinnelig kom fra Orienten. Man hadde også en gud som het Babaj. Ifølge en innskrift smeltet Sid og Babaj sammen til Sid Addir Babaj, "Sid Mektige Far". Da romerne overtok Sardinia, bygget de enda et tempel oppå det kartagiske. Det er den øverste delen av dette tempelet, med joniske kapiteler, som er toppbildet på disse nettsidene. Det er funnet rester av en bronsestatue fra romersk tid av Sardus Pater. Man mener at det kan også ha vært en statue av faren til Sardus Pater, Melkart, her, men det er usikkert. En kilometer unna tempelet er det en gruve der romerne hentet ut kalkstein som ble brukt i tempelbyggingen.
