En liten bok som utgis på Sardinia, heter Mille e più feste – Mer enn tusen fester. Den er en katalog over alle de tradisjonelle festene, som for det meste er en blanding av religiøse og verdslige, som arrangeres på øya hvert år. I alt er det om lag 1200 i året. Festene forandrer seg lite, så det er sjelden behov for reviderte utgaver av boka.
Mange av festene har tilknytning til karnevalet, som arrangeres i februar hvert år. Karnevalet er så stort og viktig at det får et eget «kapittel» på disse nettsidene. Men her skal det dreie seg om de festene som ikke er karnevalsfester, og det er de fleste. Noen feires i bittesmå landsbyer, men kan likevel være store på grunn av mange tilreisende. Festene er imidlertid ikke bare et småbyfenomen. Den største av alle er festen for Sant Efisio i hovedstaden Cagliari. Den kommer vi tilbake til, men først litt om den som etter tradisjonen er den aller eldste, så litt om den største, og deretter litt om den som kanskje er den rareste.
Den Store Festen i Gallura
Gallura er den nordligste delen av Sardinia. Det språket som snakkes i tillegg til italiensk der, er ikke sardisk, men et språk som ligner på korsikansk. Man kan se Korsika fra høydedragene rundt den lille byen Luogosanto. Navnet på byen betyr «Hellig Sted» (på italiensk), og navnet på festen, Festa Manna di Gaddura, betyr rett og slett Den Store Festen i Gallura på galluresisk.
I denne byen feires jomfru Marias fødsel i september hvert år. Ifølge tradisjonen finner festen sted for 795. gang i 2023, med 800-årsjubileum i 2028. Hvis dette er historisk korrekt, begynte man å feire litt ut på 1200-tallet, altså på Håkon Håkonssons tid, og deretter har man holdt på!
Til denne festen kommer det folk fra de fleste stedene i Gallura. Til sammen kan der være flere titusener. Spesielt viktig er Festa Manna hvert sjuende år, for da åpnes den hellige døren, Porta Santa, til kirken.
Festen kulminerer 8. september. Da bringes Maria-statuen, som forestiller Jomfru Maria som barn, i prosesjon gjennom byens trange gater.
Om bakgrunnen for festen sier legenden at en kasse fløt i land på den galluresiske kysten for mange hundre år siden. Ingen klarte å åpne eller flytte den før noen fransiskanermunker ble tilkalt til stedet. De klarte lett å åpne kassen, og inni fant de nettopp statuen av Maria Bambina – Maria som barn. Statuen ble lagt på en oksekjerre, oksen satte seg i bevegelse av seg selv, og der den stoppet ble Mariakirken i Luogosanto bygget.
Maria hadde jo en mann, og han er ikke glemt i Luogosanto. Den 9. september feires Festa di Santu Ghjaseppa, som er galluresisk for Festen for Den hellige Josef. Det er en stor prosesjon til ære for ham, og det er det eneste stedet vi har sett en statue av Josef med Jesusbarnet og uten Maria.
Sant Efisio di Cagliari
Festen for Sant’ Efisio er den største på øya og samler tilreisende fra hele Sardinia. Den viktigste dagen er 1. mai, da en gigantisk prosesjon snegler seg på kryss og tvers gjennom Cagliari og ut på landet.
Ifølge legenden led Efisio martyrdøden i 303, under keiser Diokletians kristenforfølgelser. Han ble født i 250, noen sier i Lilleasia, andre at han var fra Jerusalem. Han hadde kristen far og hedensk mor. Etter at han hadde mistet faren, ble han lært opp av moren i kulten av orientalske guder. Han kom inn i den romerske hæren og deltok i forfølgelsene av de kristne. En natt, forteller legenden, hadde han et syn av et skinnende kors i skydekket, og han hørte stemmen til Jesus som bebreidet ham sterkt for å være med på forfølgelsene. Etter dette forlot han den romerske hæren og lot seg døpe. Han bestemte seg for å forkynne evangeliet for hedningene og dro til Sardinia for å preke.
Ikke nok med det. Ifølge legenden skrev Efisio også til Diokletian selv og oppfordret ham til å konvertere. Det skulle han ikke ha gjort. Keiseren lot ham pågripe, og det endte med at Efisio ble halshugget i Nora 40 kilometer vest for Cagliari. Den årlige prosesjonen 1. mai går derfor fra Sant Efisios kirke i Cagliari til Nora – og tilbake tre dager senere.
Dette er ikke til hinder for at Sant Efisio også er knyttet til Pisa. Efisios relikvier ble overført til Pisa i 1098, og han er nå begravet i domkirken der, rett ved det skjeve tårnet.
Myten om pesten
På 1600-tallet var Sardinia rammet av pest. Bare i Cagliari døde 10 000 mennesker hvert år. Folk ba til Sant Efisio og tryglet ham om å gjøre slutt på pesten, og de bar statuen av ham gjennom byen i mai 1657. Mirakuløst nok tok pesten slutt da, og byens innbyggere avga et løfte om at de hvert år skulle bære statuen gjennom byen og til Nora. Til gjengjeld skulle helgenen beskytte byen mot fiender, naturkatastrofer, epidemier og andre ulykker.
Slik har det vært i nesten 400 år, og ingen alvorlig ulykke har rammet Cagliari i denne tiden. Men det har vært nære på. Prosesjonen må nemlig gjennomføres hvert eneste år. Svikter det her, slutter helgenen å beskytte Cagliari mot ulykker, og da kan byen gå til grunne. Det var på nippet to ganger, nemlig under den franske flåtens beleiring av byen i 1793 og under den allierte bombingen under annen verdenskrig i 1943. Befolkningen sier at Efisio reddet byen ved begge anledninger, i takknemlighet over at prosesjonen ble gjennomført til tross for krigshandlingene. I 1793 avga byens borgere for øvrig enda et løfte, nemlig å gjennomføre en prosesjon med Sant Efisio hvert år på annen påskedag. Denne skikken er også fortsatt levende.
Sardinias største prosesjon
Prosesjonen er inndelt slik at hver bydel eller by eller landsby går samlet, alltid i folkedrakter, og ofte til musikk fra trekkspill eller launeddas. Før prosesjonen strøs det blomster i gatene der prosesjonen skal gå. Etter den lange paraden med lokale deltakere fra hele øya kommer selve helgenen, som er en forholdsvis liten statue som til daglig «bor» i St. Efisio-kirken litt oppe i byen, i bydelen Stampace. Den fraktes på en kjerre trukket av okser.
Både kjerra og oksene er vakkert dekorert med blomster. Helgenstatuen er også festkledt. Flere og flere feststemte mennesker – mange tusen – slutter seg til etter hvert som prosesjonen går gjennom sentrum, men når prosesjonen begir seg ut av Cagliari, går de fleste hjem. Noen følger likevel sin helgen helt til Nora. Underveis stopper de flere ganger for måltider, mindre fester og religiøse seremonier, og deltakerne overnatter underveis. Den fjerde dagen går man tilbake til Stampace, og helgenen settes på sin vante plass.
Under Sant Efisio strømmer det til utøvere på Sardinias nasjonalinstrument, den tredobbelte fløyten launeddas. Instrumentet er som en sekkepipe uten sekk. Spillerne kommer fra hele øya, men det er noen områder der launeddas-kulturen står ekstra sterkt. Et av områdene ligger nær Cagliari. Det at det kommer så mange, gjør det mulig å sette sammen hele orkestere med launeddas.
Barfotløpet
I mange hundre år herjet pirater på kysten av Sardinia. Det førte blant annet til at hovedstaden i kongedømmet Arborea i vest ble flyttet fra Tharros ytterst ved kysten til Oristano, som ligger lenger inn. Dermed ble hovedstaden og administrasjonen trygget, men piratangrepene fortsatte i flere hundre år. Dette er den historiske bakgrunnen for La corsa degli scalzi, Barfotløpet (eller bokstavelig: De skoløses løp).
Sagnet sier at denne tradisjonen går tilbake til 1619. Selv om byen Tharros var fraflyttet, fantes det fremdeles fiskerlandsbyer på Sinishalvøya. Disse måtte tåle angrep fra mauriske pirater. En av landsbyene het San Salvatore.
Det som skjedde i 1619, var at piratene angrep under en religiøs fest. Deltakerne grep da Jesusstatuen og løp i full fart mot Cabras, en litt større by lenger inn i landet. Dermed ble Jesusstatuen brakt i sikkerhet. Festdeltakerne løp barbeint, for de var fiskere og vant til det. Ifølge sagnet bandt de grener av busker til føttene sine, noe som førte til at de virvlet opp mye støv. Piratene som fulgte etter dem, så alt støvet og trodde det var en stor hær. Derfor ble de redde, løp tilbake til skipene sine og forsvant.
Denne typen fester består ofte av gjentakelser av noe gammelt. Løpet fra San Salvatore til Cabras gjentas nå hvert år første helg i september. På lørdagen bæres statuen fra Cabras, hvor den har stått et år, til San Salvatore. San Salvatore (Santu Srabadoi på sardisk) betyr Den Hellige Frelser og er også navnet på statuen.
På søndagen bæres statuen tilbake. Alle deltakerne er menn. Og dette er ikke noen vanlig prosesjon. Deltakerne løper barføtt, akkurat som fiskerne i 1619. Fort løper de også. Og mange er de – i løpet i 2022 deltok 900 løpere i sterk sommnervarme.
Før selve løpet er det ni dagers feiring i San Salvatore, en såkalt novena. Hver dag går festdeltakerne en runde i den lille landsbyen og minnes påskeevangeliet (selv om det ikke er påske) med stopp og salmesang på faste steder. Parallelt med dette er det en ikke-religiøs feiring med nye band og folkemusikkgrupper hver dag. Desssuten inngår det en «mullefestival» – mulle er en lokal fisk som produserer en rogn, bottarga, som er ansett som en delikatesse.
På den åttende dagen av novenaen foregår så selve løpet fra Cabras, hvor Jesusstatuen har stått siden året før, og til San Salvatore. Etter å ha kommet fram, bæres statuen i prosesjon rundt i San Salvatore før den settes på plass i den lille kirken der. Om kvelden er det konsert med sanger på sardisk. Dagen etter er det messe og prosesjon gjennom landsbyen, og om ettermiddagen bæres statuen tilbake av de samme løpende mennene.
Kirken i San Salvatore har en egen historie. Man mener at på dette stedet lå det opprinnelig en forhistorisk vannhelligdom, og det fins fortsatt en kilde under den nåværende kirken. I senantikken ble det bygget et tempel for den orientalske guden Mithra, som var meget populær i Romerriket i en periode. Senere har det antagelig vært en liten kirke der, inntil den nåværende kirken ble bygget på 1600-tallet og senere utvidet. I kjelleren under kirken finner man ikke bare rester av Mithra-tempelet og den opprinnelige kirken, men også innskrifter og bilder inngravert på veggene. Det er blant annet noen puniske innskrifter, videre bilder av de romerske gudene Mars og Venus og en arabisk innskrift fra 1500-tallet som gjengir de første versene av Koranen, dessuten et bilde som antagelig viser den gammeltestamentlige profeten Daniel i løvegården.
Veldig lenge var barfotløpet et arrangement bare for menn. For noen tiår siden ble det godtatt at det også skulle være en prosesjon for barbente kvinner i folkedrakter. Kvinnene bærer en liten Jesusfigur, kalt Santo Srabadoeddu (som er sardisk og betyr omtrent Den Hellige Lille-Frelser), fra Cabras til San Salvatore første dag av novenaen og tilbake dagen etter barfotløpet. Kvinnene løper ikke. De går.
Kavalkaden i Sassari
La Cavalcata di Sassari er også blitt kalt The Festival of Beauty. Dette er ikke en tradisjonell fest, men en parade der deltakere fra en rekke andre fester deltar i en lang prosesjon. Det sies at 3000 mennesker i tradisjonelle folkedrakter er med, sammen med flere hundre ryttere og mange dekorerte oksekjerrer. Sassari er Sardinias nest største by.
Til å være Sardinia er dette en ganske ny fest. Første gangen det ble arrangert en forløper til La Cavalcata, var i 1711 da den spanske kong Filip 2, som da hersket over øya, besøkte Sassari. Fra 1899 ble den en mer hyppig foreteelse i forbindelse med at det italienske kongeparet besøkte Sassari det året. Dette ble regnet som det sardiske folkets hylling av kong Umberto 1, til tross for at Sassari var kjent som en av de mest antimonarkistiske byene i Italia.
På 1900-tallet ble det vanlig å arrangere en slik kavalkade hver gang noen i kongefamilien besøkte Sassari. Men etter annen verdenskrig ble kongedømmet avskaffet. Likevel ble den tradisjonelle kavalkaden gjenopptatt i 1951, og ble deretter årviss. Den store paraden går for seg en søndag i mai med flere tusen deltakere i folkedrakter fra hele øya, noen til fots og noen til hest, og mange i kostymer fra sine lokale karneval, hvor alle har faste roller. Hit kommer de urgamle mystiske personene fra Ottana. Hit kommer også issohadorene fra Mamoiada, som prøver å fange mamuthonene (det kommer snart et eget avsnitt om dem på disse nettsidene), men som også fanger damer blant tilskuerne – med lasso. Det er nemlig mange tilskuere. Også turister kan bli fanget….
Hit kommer også ridderne fra Sardinias (og et av Italias) fremste bykarneval: Sartiglaen i Oristano. Det er mye musikk på trekkspill og det tradisjonelle instrumentet launeddas. Etter paraden er det hesteveddeløp og konsert på den store piazzaen i Sassari, som visstnok er den eneste store piazza på øya.
