For mange år siden, litt før sommeren, møtte jeg en venn på gata i Oslo.
– Hvor skal du i sommerferien da? spurte han.
– Til Sardinia som vanlig, sa jeg.
– Sicilia ja! svarte han.
Det er interessant hvordan folk kan høre noe annet enn det som er blitt sagt til dem et sekund tidligere. Episoden illustrerer også hvordan det vi tenker, er preget av hva vi vet. Sicilia har i mange år vært et kjent turistmål. Sardinia har vært mindre kjent, og selv om dette har endret seg noe i de senere årene, er det fremdeles Sicilia som er den mest kjente av de store øyene i det vestlige Middelhav.
Jeg har med skam å melde aldri vært på Sicilia. Det skal jeg rette på. Men på disse nettsidene skal det bare dreie seg om Sardinia. Her er de tørre fakta:
Sardinia er 24 000 kvadratkilometer stor og den nest største øya i Middelhavet – etter nettopp Sicilia, som er 25 700 kvadratkilometer. I likhet med Sicilia hører Sardinia til Italia. Den ligger vest for det italienske fastlandet, nordvest for Sicilia og øst for Mallorca. Dessuten ligger den sør for den franske øya Korsika, som er så nær at man kan se de høye korsikanske fjellene fra den nordlige delen av Sardinia.
På Sardinia bor det omtrent 1,5 millioner mennesker, og folketallet er svakt synkende. Hovedstaden heter Cagliari, er på størrelse med Bergen og ligger ved kysten langt sør på øya.
Sardinia er en delvis selvstyrt region i Italia. Det har den til felles med Sicilia og noen få områder lengst nord i Italia. Regionen har to offisielle språk: sardisk og italiensk, men mens alle innbyggerne kan italiensk, er det bare en del av dem som kan sardisk. Likevel er viljen hos sarderne stor til å beholde, gjenopplive og bevare sitt eget språk, som inntil fjernsynet og den italienske enhetsskolen kom, var helt dominerende på øya. Sardinia heter Sardegna på italiensk, mens den på sardisk heter Sardigna. (Sardinnia brukes også.)
Sardinia har en mangfoldig historie. «Alle» har vært der: fønikere, kartagere, romere, en og annen greker, en og annen araber, germanske folkevandringsfolk, genovesere, pisanere, franskmenn, ligurere og nordafrikanske pirater. Da Italia ble samlet til én stat litt etter midten av 1800-tallet, skjedde det med utgangspunkt i noe som kalte seg «Kongeriket Sardinia». Ikke desto mindre har Sardinia alltid vært en utkant i Italia.
Framfor alt har Sardinia en rik tradisjonell kultur. Boka Mille e più feste (Mer enn tusen fester) er en katalog over de tradisjonelle festivalene på øya. Det er bokstavelig talt mer enn tusen av dem. Ca. tre om dagen altså. De fleste er knyttet til en eller annen helgen, men samtidig kombinerer man på Sardinia den religiøse feiringen med ikke-religiøse konserter og andre arrangementer. Etter hvert kommer det mye om dette på disse nettsidene.
Til den tradisjonelle kulturen hører også en rik musikktradisjon. Sardinias nasjonalinstrument kalles launeddas og er en slags sekkepipe uten sekk. Til musikktradisjonen hører også en type strupesang som står på UNESCOs verdensarvliste. Dette blir det også mer om her.
Jon Gisle
