Sardinia er en delvis selvstyrt region som kan vedta egne lover på noen områder. I 1981 vedtok regionforsamlingen at sardisk skulle være offisielt språk ved siden av italiensk, og 16 år senere ble den formelle stillingen for sardisk styrket gjennom en regional lov. I 1999 fikk Italia en nasjonal lov til vern om historiske språklige minoriteter. Sardisk er den største av disse målt i antallet mennesker som bruker eller kan bruke språket.
Det problematiske er at sardisk ikke er ett homogent språk, men en rekke lokale dialekter som er til dels svært forskjellige fra hverandre. Det er gjort forsøk på å skape et enhetlig sardisk språk på grunnlag av dialektene, men det er vanskelig. Og fremdeles er det de som tviler på om sardisk kan kalles et eget språk, men det er nok en holdning som er på retur.
Sardisk er et romansk språk, det vil si at det bygger på latin i likhet med blant annet italiensk, fransk, spansk og katalansk. Sardisk skal faktisk være det romanske språket som står nærmest latin. Visstnok har det også lengre tradisjoner som skriftspråk enn noe annet romansk språk (utenom latin), fordi det ble brukt i småkongedømmene (judikatene) på øya i middelalderen. Det er bevart skriftlige tekster på sardisk tilbake til ca. 1100. Et viktig dokument er Carta de logu, som er en lovbok gitt av den legendariske dronningen Eleonora av Arborea på slutten av 1300-tallet.
Sardisk har en del til felles med italiensk, men på grunn av langvarig innflytelse fra Spania, særlig Catalunya, har språket tatt opp i seg en del ord av spansk, særlig katalansk opprinnelse. Det fins også ikke-romanske elementer i sardisk, med ord av fønikisk og gresk opprinnelse.
Det sardiske språket blir fremdeles brukt av en del av innbyggerne, særlig lokalt og i familiesammenheng. Undersøkelser av språkvalg og språkbruk bekrefter at sardisk er særlig levende i hverdagen i fjellområdene i innlandet. Sardisk er mest brukt av de eldre, men ikke bare. Men det er så å si bare italiensk som blir brukt av det offentlige, i skolen, i aviser og på TV. Det er også i stor grad italiensk folk snakker seg imellom. En av grunnene er en årelang italiensk overstyring gjennom skole, media og det offentlige. En annen grunn er at de sardiske dialektene er så forskjellige seg imellom at folk fra en del av øya ikke alltid kan forstå personer fra en annen del av øya hvis de snakker dialekten sin. Da blir italiensk fellesspråket.
Selv om sardisk er lite i bruk i skolen, fins det lærebøker på språket. Viktigere er nok bruken i sosiale media, som har gitt det sardiske språket nye muligheter. Lingvisten Guido Mensching har reflektert en del over dette. Han skriver at når sardisk brukes, er det mest som talespråk, og mer sjelden som skriftspråk. Men det brukes en del i e-post, trolig fordi e-postspråket er muntlig. Sardisk brukes også en del i diskusjoner på internett mellom folk med ulike dialekter, noe som ikke er så naturlig verken i muntlig eller tradisjonelt skriftlig sardisk språk.
Ikke desto mindre blir det også skrevet skjønnlitteratur på sardisk, blant annet skuespill og dikt, og det blir holdt konkurranser. I Mamoiada, som ligger ved foten av fjellene, var vi til stede under prisutdelingen for en poesikonkurranse. Diktene i konkurransen var på dialekter fra alle deler av øya, fra Cagliari i sør til det nordligste Gallura, der de har et språk som mange ikke regner som sardisk, men som en variant av korsikansk eller italiensk. (Ifølge Guido Mensching var innflytelsen fra italiensk spesielt sterk i Gallura i middelalderen. Resultatet er en slags «semisardisk», skriver han.)
Det er blitt laget ulike standarder for et sardisk skriftspråk, men det har vært vanskelig for en slik standard å slå gjennom. Forskjellene mellom dialektene er for store, og prestisjen knyttet til den egne dialekten stikker dypt. Men sardisk er blitt mer synlig, blant annet fordi gatenavn og andre stedsnavn nå ofte forekommer på skilt i to varianter: sardisk og italiensk.
Vi hadde i sin tid et intervju med Giulio Angioni, en nå avdød romanforfatter og professor i sosialantropologi i Cagliari. På det tidspunktet var det nettopp kommet enda et forslag til en felles norm for det sardiske språket. Dette økte forvirringen. Angioni fortalte oss at etter hans mening var problemet at man forsøkte å finne fram til en standard. Han mente at det språklige mangfoldet ikke var til bry, men derimot en ressurs. Det mente også myndighetene på Sardinia i 1997 da de vedtok loven om sardisk språk, der det heter at alle varianter av sardisk er like verdifulle. Å ikke sette pris på språklig mangfold, var etter Angionis mening en typisk italiensk holdning som sarderne ikke bør ta etter.
Det fins også en katalanskspråklig minoritet på Sardinia. Øya opplevde i middelalderen atskillig innvandring fra Spania og særlig fra Catalunya, og deler av øya var spansk. I våre dager er det katalanske språket forsvunnet, bortsett fra i Alghero, hvor en del av befolkningen fremdeles snakker katalansk i tillegg til italiensk. Men mens hele Algheros befolkning snakket katalansk for 100 år siden, er det nå bare en minoritet igjen. I New York Times for 21. november 2016 heter det: «Italy’s last bastion of catalan language struggles to keep it alive». Bare omkring en firedel av Algheros innbyggere kan snakke katalansk, som er lite i bruk blant de unge og i skolen.
